Kari er 35 år i 2008, da hun møter en mann fra Ghana som hun faller pladask for. I løpet av kort tid lar hun ham flytte inn i leiligheten hennes i Oslo og introduserer ham for familien, forteller hun til VG.

På nyåret i 2009 legger Karin merke til at kjæresten begynner å gå ned i vekt. En dag oppdager hun et visittkort fra senter for rådgivning, undersøkelse og behandling for seksuelt overførbare infeksjoner og hiv, Olafiaklinikken, i lommeboka hans. Karin har aldri hørt om klinikken, og stusser over det hun leser. Da hun konfronterer ham med det, snakker han det bort.

En kveld Karin kommer hjem etter en kveld på byen med en venninne finner hun en lapp på bordet. «Pasienten har hiv og får behandling mot tuberkulose», står det. Karin får sjokk. Kjæresten, som hun hadde hatt ubeskyttet sex med i ett år og trodde hun kjente, hadde ført henne bak lyset. Hun ringer venninnen hun var sammen med tidligere på kvelden og forteller hva hun har funnet ut. Hun roer Karin ned og ber henne oppsøke legen neste dag.

Legen legger ikke skjul på at han tror Karin er smittet. Da Karin etter en uke får bekreftet at hun hadde hiv, tar hun det med stoisk ro.

– Det tok tid før det gikk opp for meg at jeg hadde hiv.

I de neste ukene konfronterer Karin kjæresten med hvorfor han ikke har fortalt henne at han var syk.

– Det er vanskelig å forstå at en jeg var så glad i, kunne gjøre noe sånt mot meg. Men han benektet alt, og mente til og med at det var jeg som hadde smittet han.

I løpet av sommeren, etter å ha lest kjærestens papirer fra Utlendingsdirektoratet, finner hun ut at han har søkt opphold i Norge fordi det ikke fantes behandling for hiv i hans hjemland.

– Det var, til tross for det jeg fant ut, vanskelig å gi opp det jeg trodde vi hadde sammen.

Les hele artikkelen i Verdens Gang. Den ligger bak en betalingsmur.