Konferansen hovedfokus vil være et spørsmål om hvorfor kriminalisering av hivsmitte verken resulterer i rettferdighet eller fungerer forebyggende i forhold til nye infeksjoner. En av dem som skal hjelpe oss med å belyse dette det under konferansen på jubileumsdagen 28. mai er den australske juristen Michael Kirby. Han er en internasjonalt berømt jurist med en rekke verv i Australia så vel som internasjonalt, og har blant annet bistått Unaids i deres arbeid rundt menneskerettigheter, hiv og kriminalisering.

Vi har stilt Kirby et par spørsmål i påvente av konferansen som en forsmak på hva vi kan vente oss.

Oppnår kriminalisering av hivsmitte målsettingen om juridisk rettferdighet og forebygger kriminalisering av hivsmitte nye infeksjoner?

Forskningen har gjentatte ganger (blant annet har jeg selv deltatt i en del av disse undersøkelsene) konkludert med at strafferettslige sanksjoner for seksuelle handlinger mellom voksne, samtykkende mennesker som skjer i private rom, ikke er noe effektive middel i forhold til å stanse ytterligere spredning av hiv. En slik kriminalisering er ikke forenlig med den rekkevidden straffeloven tenkes å ha i et moderne samfunn. Dette var for eksempel konklusjonen som The Global Commission on HIV and the Law trakk i juli 2012.

Strategier som virker effektivt vil i stedet være å øke bevisstheten rundt egen hivstatus, det å teste for hiv og å oppmuntre til ansvarlig seksuell atferd mellom voksne. Straffelovgivningen er vanligvis det siste voksne seksualpartnere tenker på. De sakene som blir brakt for retten er sjeldne og kan karakteriseres som opportunistiske. Disse sakene er dyre og alt annet enn kostnadseffektive. Det finnes tilfeller hvor straffeforfølgelse av hivsmitte er på sin plass, for eksempel når det har skjedd med forsett, men som regel mangler intensjonen om å smitte den andre i en seksuell relasjon mellom voksne mennesker. Intensjonen er som regel en ganske annen, nemlig seksuell nytelse, forhold og tilfredsstillelse. Det at staten blander seg bort i slike forhold fungerer som regel mot sin hensikt.

Undergraver kriminalisering av hivsmitte menneskerettighetene?

Gjennom å bruke strafferforfølgelse til å regulere private forhold mellom voksen, strekkes vanligvis bruken av straffeloven for langt. Det er selvsagt ingen menneskerett å smitte andre med hiv. Men ansvarlig seksuell atferd (som innebærer ærlighet, tydelighet og bruken av kondom) må oppmuntres. Dessuten kan man argumentere for at eksistensen av straffelovgivning på dette området vil bidra til at personer i risikosonen ikke ønsker å kjenne sin hivstatus. Alle undersøkelser viser at det å ta testen, og å kjenne sin status, spesielt hvis testen er positiv, vanligvis er det første steget på veien mot ansvarlig seksuell atferd. Dessuten vil testen sørge for at de som er positive får antiretroviral behandling. Dette reduserer muligheten til å smitte andre dramatisk. En fornuftig strategi gjør seg ikke avhengig av dyre strafferettslige rettssaker, men vil heller satse på opplysningskampanjer og å fremme bevisstheten om at seksualpartnere må beskytte seg selv i tillegg til å beskytte andre.

Hva er alternativene?

Alternativene til kriminalisering finner vi blant annet i bredtfavnende opplysningskampanjer, tiltak overfor de befolkningsgruppene som er mest utsatt (sexarbeidere, injiserende stoffbrukere, msm, transpersoner og ungdom), utstrakt hivtesting med rådgivning og informert samtykke, og medisinsk behandling for å redusere smittbarheten hos personer som lever med hiv. Generelt sett kan vi si at de strategiene som har redusert spredningen av hiv har handlet om å fjerne strafferettslige sanksjoner (i forhold til homofile, stoffbrukere, sexarbeidere og samtykkende voksne) og ikke øke bruken av strafferettslig tiltak. Undersøkelser viser at straff for hivsmitte fordeles selektivt, vanligvis mot utlendinger eller mot dem som har smittet noen utenfor de definerte risikogruppene. Merkelig nok er det i kommunitaristiske samfunn som i Skandinavia og New Zealand at vi finner den mest utstrakte bruken av strafferettslig forfølgelse gjennom uforutsigelig å gripe inn i eller regulere sexoppførselen til voksne mennesker i private rom.