— Jeg skulle ha kjøkkentjeneste den dagen forklarer Jorunn Prusik (bildet), jeg skulle være ansvarlig for maten. Men hvordan skal du planlegge å lage mat til en forsamling når du ikke aner hvor mange som dukker opp, eller om noen kommer i det hele tatt. Vi endte opp med å bli nesten femti mennesker.

— Det var da jeg sa til Arne Husdal: — Vi får la være å spise noe, vi da, Arne, forteller Prusik. Senere styreleder Per Miljeteig som også var til stede på møtet husker på lignende vis kattepinen med maten. Hvor mange skulle de lage mat til? Han gjorde også kjøkkentjeneste denne dagen. De begynte tidlig på ettermiddagen og hivpositive Johnny, som var kokk, hadde hovedansvaret.

Arne Husdal og Jorunn Prusik hadde mer eller mindre tilfeldig havnet på samme kontor på UNIK-senteret. Her jobbet Jorunn med skadereduserende tiltak rettet mot stoffbrukere, mens Husdal forberedte opprettelsen av en interesseorganisasjon for hivpositive.

— Det var slik jeg ble involvert, forteller Prusik, jeg var jo også hivpositiv, med bakgrunn fra stoffmiljø, og relativt åpen om min status.

Miljeteig traff Husdal første gangen på en fest året før hvor flere homofile hivpositive kom sammen for å skape et fellesskap. I kjølvannet av festen dukket det også opp ideer om en organisasjon. – Husdal var veldig ivrig og tok dette arbeidet videre, forteller Miljeteig.

Hiv var svært stigmatisert på denne tiden og bare veldig få hivpositive kjente andre i samme situasjon. Hvordan få tak i folk, hvordan få invitert dem til stiftelsesmøtet? Samtidig viste sammenkomsten året før at det var behov for et fellesskap. Løsningen ble at Husdal sendte ut et brev til alle hivpositive som var registrert hos en infeksjonslege: «Vi som står bak dette brevet vet ikke hvem du er,» begynte brevet som var henvendt til alle hivpositive uansett smittemåte. Hensikten var å danne en interesseorganisasjon for, av og med hivpositive homofile, heterofile, stoffere og blødere.

Per-Egil Ramsøy husker godt han fikk brevet hos sin infeksjonslege. Han var blitt smittet året før, og fikk diagnosen tidlig i mai 1988. – Arne Husdal fortalte oss hvor nødvendig det var at vi samlet oss, skapte et støttenettverk og lærte av hverandre, at vi samlet mot og styrke hos hverandre til å overleve, minnes Ramsøy.

— Jeg hadde imidlertid ikke anledning til å delta på selve stiftelsesmøtet, forklarer Ramsøy som nå bor i Spania på heltid. På det tidspunktet var jeg i ferd med å avlegge eksamen ved hotellfagskolen i Stavanger.

Jorunn Prusik var derimot til stede og er, sammen med Per Miljeteig, blant de få deltakerne som fremdeles lever. Arne Husdal døde midt på nittitallet, og flere og flere har falt fra etter hvert. Det gjelder Sylvia Kalbakk, Henki Hauge Karlsen, Else Aasegg, kokken Johnny og andre. Men den dagen var de alle i live og spente på stiftelsen av en egen organisasjon. Det var svært spennende om noen i det hele tatt kom og da deltagertallet nærmet seg femti var suksessen et faktum.

Dagen markeres med et arrangement på Stratos i Oslo.

Les hele intervjuet i neste utgave av Positiv, som kommer tidlig i juni.

Se også Skeivt Arkivs dokumentarfilm om «Da aids kom til Norge».

I disse lokalene i Sverdrupsgate i Oslo ble Pluss stiftet 28. mai 1988. (Foto: Arne Walderhaug)