Hivbehandling

Året er 1996. Flere forskere jobber intensivt for å lære mer om livssyklusen til hiv. Et stort gjennombrudd skjer dette året. De første medisinene som hemmer virusets formering inne i de smittete immuncellene tas i bruk.

scheduleOppdatert: 23.08.2017

createForfatter:

labelEmner:

hjemmeside

Forskning i flere retninger Forskerne arbeidet på 1980- og 1990-tallet med mange forskjellige teorier, og de fleste forskningsmiljøer hadde fokus på å identifisere genetiske varianter av selve viruset og andre ikke-genetiske kofaktorer av betydning for sykdomsutvikling. Mange var opptatt av å finne ut om enkelte stammer av hiv kunne gi en raskere sykdomsutvikling. Andre forsket på om medvirkende infeksjoner eller bruk av såkalte «recreational drugs» som for eksempel «poppers», eller amylnitritt kunne ha en betydning. Dette var stoffer som var hyppig brukt i mange homsemiljøer i USA og i Europa. Kunne disse ha betydning for utvikling av enkelte immunsviktsykdommer, som for eksempel kreftformen Kaposi sarkom (KS)? Denne kreftformen hadde man sett hos bortimot 80 % av homofile menn med aids. Det var mange ubesvarte spørsmål forskerne stod overfor.

Forskning i flere retninger

Men det var også forskning som gikk i en helt annen retning. Forskerne Stephen J. O’Brian og Michael Dean ved det nasjonale kreftinstituttet i USA var tidlig ute med å lete etter et gen hos mennesker som hadde betydning for at hiv ble koblet til immuncellene, men det syntes lenge som et relativt håpløst prosjekt, og som om de var på «genetisk fisketur». Det som oppmuntret dem var blant annet kunnskapen fra dyreforsøk. Det var fra før påvist at genetiske faktorer hadde betydning for produksjon av overflateproteiner på cellene, og at disse igjen hadde betydning for smitteoverføring med gruppen retrovirus. Likedan var det påvist hvordan «gunstige» gener eller enkelte genvarianter hadde betydning for en langsommere sykdomsutvikling hos dyr som var smittet med retrovirus.

Lyktes etter ti år

Etter mer enn ti års detektivarbeide og tusenvis av blodprøver hvor man dyrket frem forskjellige stammer av immunceller og beskrev deres arvekode, lyktes de i 1996 å identifisere genet CCR5. Dette genet og et tilhørende protein som produseres og ligger på immuncellenes overflate ble dokumentert som en viktig faktor med betydning for at cellene blir smittet med hiv. Forskerne fant også at noen mennesker hadde en variant av genet som gjorde at det ikke ble produsert et nødvendig overflateprotein som koblet hiv til cellene.

Alt tydet på at de som ikke ble smittet til tross for stor eksponering av viruset, eller hadde en mer langsom sykdomsutvikling, manglet dette proteinet på cellenes overflate. Proteinet ble kalt kemokinreseptor 5, eller CCR5 som også selve genet heter. Dersom man fikk til å blokkere CCR5, kunne man kanskje beskytte cellene mot å bli smittet?

«Overleverne» var en viktig nøkkel for løsningen

Personer som manglet CCR5 på celleoverflaten ble sjeldnere smittet eller de levde i mange år uten symptomer på hivinfeksjonen. De var typiske «overlevere». Blodprøver fra disse ble sammenliknet med prøver fra andre som raskt ble syke, for derigjennom å finne hva som genetisk sett skilte de to gruppene fra hverandre. Omtrent samtidig som forskergruppen ved National Cancer Institute, kom også andre forskningsmiljøer i USA og Europa frem til at det måtte eksistere et gen som kodet for et overflateprotein, og som spilte en sentral rolle i at immuncellene ble smittet. Blant andre hadde forskermiljøet til Robert Gallo påvist eksistensen av, og den mulige betydningen av, kemokinreseptorer på immuncellenes overflate.

Gir funnet mulighet for en ny behandling?

Nå lå det til rette for å utvikle en ny behandlingstilnærming, nemlig å blokkere koblingen av hiv til immuncellene. Kanskje hadde man funnet «nøkkelen» som åpner for at viruset trenger inn i immuncellene? Som kjent heter det at «En svale gjør ingen sommer», og mye gjensto før man hadde en ny medisin tilgjengelig.

Man kan klare seg fint uten CCR5-genet

De få personene som manglet dette proteinet på immuncellenes overflate hadde ingen negative helseeffekter selv om de manglet det, og dermed var en blokkering av dette overflateproteinet på immuncellene et utmerket «angrepspunkt» og noe som gav perspektiver på en annerledes tilnærming i hivbehandling.

Når CCR5-genet muterer eller endrer seg og en person arver to kopier av denne varianten med det muterte genet, har immuncellene ingen effektiv inngangsportal for hiv. Cellen er som en låst enhet uten nøkkelhull, og cellen blir ikke smittet med hiv.

Etter 20 års forskning kom den første medisinen

Det skulle gå mange år før man omsider ble i stand til å utnytte denne kunnskapen i terapeutisk øyemed, og i 2007 er det første medikamentet, en såkalt CCR5-hemmer, eller kemokinreseptor 5-hemmer utviklet. Virkestoffet i den nye medisinen heter maraviroc. Om lag 20 år er gått siden man startet den første jakten på genet som koder for dette overflateproteinet på immuncellene.

Medisinen søker å «lukke døren» til immuncellene slik at færrest mulig av dem blir smittet med hiv. Nyheten skaper store forventninger, men det er fortsatt en utfordring er at CCR5 ikke er den eneste inngangsportalen som viruset benytter seg av. Noen virus benytter en annen «inngangsdør» til cellene, den såkalte CXCR4-reseptoren. Dersom man får utviklet en medisin som også lukker denne døren for viruset, vil enda mer være vunnet.

Kilde:Scientific American, September 1997 «In Search of AIDS-Resistance Genes»

Les også

schedule10.04.2024

→ Forebygging, testing og behandling eliminerer hiv

Tidlig diagnostikk, raskest mulig oppstart med antiretroviral behandling av hivinfeksjon, kondombruk og tilbud om forebyggende behandling (PrEP) til spesielt risikoutsatte er de viktigste hivforebyggende tiltakene, ifølge Folkehelseinstituttet.

schedule05.04.2024

→ Husk søknadsfristen til Hivfondet

Lever du med hiv og er i en vanskelig økonomisk situasjon? Neste søknadsfrist for Hivfondet er 1. mai.