Grønningsæter har stor erfaring med å forske på hiv og hivrelaterte temaer. Han var en medspillerne i både den første og den andre levekårsundersøkelsen om hiv i Norge, som ble gjennomført på oppdrag av HivNorge i 2001 og 2008/9. Og han leverte en forstudie om eldre og hiv i fjor. Disse dokumentene er noe alle interesserte fortsatt kan laste ned fra Fafos hjemmesider.

Forskeren, som både har vært fagforeningsleder og kirkepolitiker, var også styreleder i Landsforeningen mot Aids i årene før organisasjonene ble slått sammen med hivpositives egen organisasjon Pluss på slutten av nittitallet, til det som i dag heter HivNorge. Grønningsæter engasjerte seg i spørsmål om hiv og aids helt siden de første bekymrede meldingene kom tidlig på åttitallet. Det var omtrent samtidig som han kom ut av det berømte skapet. – Jeg ble møtt med hiv på tre forskjellige fronter, sier han over en varm omelett og en kald, forfriskende Farris. – Som homo opplevde jeg at venner ble syke og døde, som fagforeningstillitsvalgt opplevde jeg (den ubegrunnede) frykten blant kolleger og med jobb i utekontakten blant stoffbrukere skjønte jeg at vi måtte tenke nytt i forhold til å begrense epidemien.

Da bartenderen fra Fredrikstad, Henki Hauge Karlsen, ble oppsagt fra jobben sin i 1985 fordi han hadde testet positiv, ble det rettsak. En aksjon, Henkiaksjonen, ble stiftet og Grønningsæter ble en naturlig del av den. Flere av hans venner var allerede smittet, og noen av dem var med på å starte Pluss.  – Jeg har et bilde fra 40-årsdagen min, sier han. – Flere av deltakerne døde av aids. I 1987 redigerte han sammen med Turid Eikvam boka Aids og samfunnet. Det var den første norske boka som tok opp sosiale og politiske sider ved hivepidemien, og et tidlig bidrag til å sette hivpositives menneskerettigheter på dagsordenen.

Men det politiske engasjementet begrenset seg ikke bare til hiv. Med sin utpregede rettferdighetssans var det naturlig å engasjere seg for mennesker som lider urett. Derfor ble det inntog både i solidaritetsarbeid for Palestina og antiapartheidarbeidet for endringer i Sør-Afrika.

Som sønn av en konservativ biskop kan enkelte kanskje derfor våge påstanden om at eplet har falt langt fra stammen. Men ikke helt. Han har også engasjert seg i kirkepolitisk arbeid, blant annet som medlem og senere leder av Oslo bispedømmeråd. Også Mellomkirkelig råd og Kirkerådet har nytt godt av hans engasjement og kunnskap, og han har markert seg som en talsmann for homofile i Kirken. Han har også vært leder for International Federation of Social Workers’ etikkomite. Med andre ord: en meget aktiv og engasjert herremann. – Jeg liker å organisere, sier han, kanskje et medfødt talent?

Grønningsæter er utdannet sosionom fra Diakonhjemmets sosialhøgskole og har en Masters fra North London University i Storbritannia. Etter noen år som leder av Norsk Sosionomforbund, senere Fellesorganisasjonen, begynte han som forsker ved forskningsinstitusjonen Fafo i 1995. Der har han innehatt forskjellige posisjoner, blant annet som avdelingsleder for internasjonal avdeling, leder for Sør-Afrika-kontoret og
forskningsleder for velferdsforskning. Temaer som har stått sentralt for ham er barnevern, hiv/aids, LHBT og andre marginaliserte grupper. Han har levert to store rapporter om hivpositives levekår, og nå står altså eldre med hiv for døren. – Jeg er særlig stolt av levekårsundersøkelsene, sier han, de har definert for myndighetene hvordan det er å leve med hiv her i landet.

Arne Backer Grønningsæter Født i 1951 Bosatt i Oslo Pensjonist/forsker

Selv om han har vært gift med samme mann i over tretti år, ble han likevel forelsket tidlig på 2000-tallet da han ble leder for Fafos Sør-Afrika-kontor. Men denne gangen var det landet og folket på sørspissen av det afrikanske kontinentet som han ble borte vekk i. Landet var ikke ukjent for ham, han hadde vært engasjert i antiapartheidbevegelsen siden syttitallet og besøkt landet sporadisk på nittitallet. Men nå resulterte forelskelsen i kjøp av en leilighet i en av forstedene til Johannesburg.
– Her vil Olav og jeg tilbringe deler av pensjonisttilværelsen vår, sier han og titter ut på de snøfylte gatene utenfor Café con bar på Lilletorget i den norske hovedstaden. – Leiligheten blir vår vinterstue, legger han til.

Og nå er det de eldre hivpositives tur. – Det finnes ingen forskning eller litteratur om dette temaet her i Norge, sier forskeren og legger til at det også er begrenset hva som finnes internasjonalt. Under aidskonferansen i Durban for to år siden lagde Grønningsæter en oversikt over hva som finnes om dette temaet. – Det er flere ting som er viktig å finne ut av, sier han. – Samspillet mellom hiv og andre ting som skjer med mennesker når man blir eldre, og ikke minst konsekvensene av å ha levd med hiv i svært mange år. Særlig de menneskelige og de sosiale konsekvensene er det viktig å finne ut av. Dette handler også om hvordan eldreomsorgen vil takle dette, og riktig kunnskap er viktig for politiske føringer, både kommunalt og nasjonalt, legger han til.

Et annet undervurdert tema han mener er viktig er at mennesker blir diagnostisert med hiv også i godt voksen alder. – Mange tror dette er noe som bare yngre folk får. Det er en myte at folk ikke har sex når de blir eldre, sier han.  – Og så kan det være slik, poengterer han, at siden den medisinske utviklingen nå har kommet så langt kan det ofte skje at hiv bare blir en minimal del av livet til yngre hivpositive. Som han påpeker, har jo ikke dagens tyve- og trettiåringer opplevd frykten for å dø eller hatt nære venner som døde. – De psykososiale konsekvensene av å ha overlevd hivepidemien skal ikke undervurderes. – Det er et interessant og givende prosjekt på slutten av min karriere, avslutter forskeren.

Som altså også er deltidspensjonist. Og snart med rabatt på trikken.