Sesjonen, kalt “HIV in armed conflicts”, omhandlet de spesifikke tilleggsutfordringene mennesker som lever med hiv, eller mennesker i risikogrupper for å få hiv, møter i konfliktsituasjoner, samt utfordringene til helsepersonell som jobber med disse gruppene. Under debatten deltok representanter fra flere FN-organer, lederen av Det globale fondet for bekjempelsen av aids, tuberkulose og malaria, Peter Sands, og Klepikov, som er direktør for organisasjonen Alliance for Public Health (APH).  

Klepikov og hans kolleger jobber med å tilby tjenester til mennesker som lever med hiv og mennesker med økt risiko for hivsmitte i Ukraina. Etter krigens utbrudd har det blitt vanskeligere å levere disse tjenestene, men APH fortsetter å ivareta helsetilbudet til over 200 000 ukrainere. De jobber med å gi mennesker som lever med hiv medisiner for lengre perioder, da tilgangen og situasjonen er såpass usikker og i konstant endring. — Mange steder har helsemyndighetene trukket seg ut fordi det anses som for farlig å skulle levere medisiner og tjenester i disse områdene, fortalte Klepikov. — APH leverer medisiner og nødhjelp til disse områdene. Vi har kjørt over 520 000 kilometer for å levere over 500 tonn med nødhjelp til kriseområder.  

Han forteller videre at det er blitt økt etterspørsel etter forebyggende tiltak, som PrEP. 556 personer som er i risikogrupper for å bli smittet med hiv begynte på PrEP i løpet av krigens 100 første dager, og etterspørselen etter PrEP fortsetter. Samtidig fortsetter de å tilby testing, og har testet over 30 000 personer siden starten av krigen.  

Statiske behandlingstilbud funker ikke

Klepikovs innlegg inneholdt en bønn til det globale samfunnet, og spesielt de store aktørene på feltet om økt støtte og samarbeid, og økt tilgang til frie midler som kan disponeres og omdisponeres i tråd med den stadig endrende situasjonen i landet. Lederen for Det globale fondet, Peter Sands, fortalte at Det globale fondet jobber med å se på distribueringen av midler og tilpasse tildelingene basert på gjeldende behov og endrende situasjoner. Sands påpekte at de har et økt fokus på kjønnsbasert vold i konfliktsituasjoner, og ivaretakelse av allerede sårbare grupper.  

Både Sands og resten av panelistene påpekte at dette ikke bare gjelder Ukraina, men at disse temaene også er aktuelle i andre konfliktsituasjoner. Blant annet trakk de frem Jemen, Syria og DR Congo som andre konfliktsituasjoner der mennesker som lever med hiv, eller mennesker med økt risiko for hivsmitte lider doble tragedier. — 1 av 14, eller 7%, av mennesker som lever med hiv, lever i konfliktsoner eller humanitære krisesoner, fortalte Vinay Saldanha fra UNAIDS. Disse menneskene har ikke tilstrekkelig tilgang på behandling, enten grunnet mangel på helsetilbud, fordi de er på flukt eller grunnet andre faktorer. Samtlige av paneldeltakerene gjentok gang på gang at statiske behandlingstilbud ikke funker i disse situasjonene, og man må fokusere på mobile behandlingstilbud og alternative behandlingsformer.  

Langtidsvirkende hivbehandling til konfliktsoner 

Klepikov og de andre paneldetakerene var tydelige på at et av de største problemene både helsepersonell og mennesker som lever med hiv møter i krisesituasjoner kan løses om man får tilgang på langtidsvirkende hivbehandling. Med langtidsvirkende behandling slipper man å ta medisiner daglig, noe som vil løse problemer for mange mennesker i konfliktsoner eller mennesker på flukt. Deres ønske var at langtidsvirkende behandling blir tilgjengelig for mennesker i konfliktsoner, samt at det globale samfunnet øker bevilgningene til aktørene på feltet som jobber med å muliggjøre behandling og forebygging til de som trenger det.