Som kjent er HivNorge en nasjonal organisasjon som arbeider for å ivareta hivpositives rettigheter, å bekjempe diskriminering og stigmatisering, samt arbeide forebyggende overfor den generelle befolkningen. Gjennom dette arbeidet blir alle aldersgrupper, nasjonaliteter, legning, kjønn våre målgrupper.

Hivpositive har varierte problemer i sine liv. Noen sliter med diagnosen og mestring av den. Dette innbærer at alle trenger medisinsk oppfølging. Andre opplever diskriminering i arbeidssituasjon eller relatert til å få jobb. Dette betyr at arbeidslivet og Nav er viktige medspillere for å endre dette. Denne oppramsing kunne fortsette, men det vi som organisasjon ser er at en hivdiagnose også gir andre utfordringer enn det helsevesenet kan løse.

I det nasjonale arbeidet med hiv og aids, så er det kun helsedepartementet som har et ansvar i forhold til dette. Etter vårt skjønn er dette alt for snevert tenkt fra myndighetenes side.

En av hovedoppgavene vi har i dag er vår rådgivningstjeneste. 60 % av førstegangshenvendelsene i dag er relatert til juridiske problemstillinger. Dette spenner fra avslag på tjenester fra det offentlige, til råd om fratrekk i selvangivelsen. Hvorfor er ikke da justis- og politidepartementet en samarbeidspartner og økonomisk bidragsyter?

I vår organisasjon har vi hivpositive informanter. Disse reiser ut til for eksempel skoler og deler sine erfaringer og opplevelser relatert til å være hivsmittet. For oss vil det da være naturlig at kunnskapsdepartementet også tar et nasjonalt ansvar relatert til tema.

Vi kan nevne foreldre/barn: Hvor en av foreldrene er hivpositiv og hvor de har felles barn. Er ikke dette noe som også barne- og likestillingsdepartementet burde involvere seg i?

Vår erfaring til nå er at fagdepartementene overlater dette spørsmålet til helse- og omsorgsdepartementet. Vi håper at myndigheten også kan se at dette er et mer omfattende tema enn et helseproblem og tar ansvar der etter. Dette betyr ikke at vi ikke vil fortsette å arbeide for at alle departement skal ta sitt ansvar i forhold til hiv/aids.

Konklusjonen vår er at det nasjonale arbeidet i forhold til hiv/aids må organiseres annerledes fra myndighetenes side. Vi mener at dette må gjøres i samarbeid mellom alle fagdepartementene på statsrådnivå. For oss er det da helt naturlig at når strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer nå igangsettes, må dette aspektet være en del av arbeidet.