Som hivpositives interesseorganisasjon ønsker vi at partiene forplikter seg i forhold til hivpositives rettigheter for å sikre arbeidet som gjøres i denne sammenhengen, og for å forebygge hiv her i landet. 

Vårt programforslag til partiene kan leses her. Etter å ha sendt ut forslaget ventet vi noen dager for å følge opp med en telefonrunde for å forsikre oss om at de hadde mottatt innspillet vårt.

Enkelte av partiene hadde ikke mottatt noe som helst, andre hadde ikke hatt tid til å se på det, men en tredje gruppe hadde mottatt forslaget og sendt det videre til komiteen som jobber med å skrive det neste partiprogrammet.

Overraskelsen besto først og fremst i den mottagelsen vi fikk i samtlige partier. Alle var interesserte og lovet å se på forslaget og de som hadde forlagt forslaget, eventuelt ikke fått det, ba om å få tilsendt notatet på nytt. Ingen kunne naturligvis love å inkludere noe avsnitt om hiv og hivpositive, men forsikret at de ville ta med seg innspillet i sine drøftelser.

I løpet av runden kunne vi slå fast at de færreste av partiene hadde noen klare formuleringer i sine nåværende program. Arbeiderpartiet har for eksempel noen meget vage formuleringer om hvilken utfordring hiv er internasjonalt, ikke minst i forhold til landene i sør og at mennesker i fattige land må sikres adgang til livsforlengende medisiner.

Det er HivNorge selvsagt enig i, fattigdom bør og skal ikke være en årsak til at enkelte hivpositive ikke får de medisinene de trenger. Vårt hovedanliggende er imidlertid rettighetene og levekårene til hivpositive her i landet samt å forebygge nysmitte. På alle disse punktene er Arbeiderpartiet og andre partier i beste fall vage i sine eksisterende partiprogrammer. Arbeiderpartiet har svært uforpliktende formuleringer. Senterpartiet nevner ikke hiv og hivpositive med et ord, det gjør heller ikke opposisjonspartiene KrF, FrP eller Venstre. Heller ikke Høyre imponerer. Hiv glimrer helt med sitt fravær.

Unntaket er Rødt. Allerede i begynnelsen av mai vedtok Rødt et nytt arbeidsprogram hvor det heter at blant annet HivNorge må sikres driftsmidler over statsbudsjettet. Programmet har dessuten gode formuleringer om LHBT og likestilling, men sier intet om hivpositive. HivNorge forventer en endring på dette etter våre innspill.

Både SV, KrF og Høyre hevder imidlertid at de har en klar og engasjert politikk på dette området. De to førstnevnte fordi de i sentralstyrevedtak har klare formuleringer om hivpositives rettigheter. SV ønsker for eksempel å endre straffelovens paragrafer som kriminaliserer hivsmitte og annen smitte og det å utsette andre mennesker for slik smitte gjennom å fjerne hiv og aids fra de to bestemmelsene i straffeloven. SVs uttalelse refererer riktignok til paragraf 155, og ikke de to nye paragrafene, men intensjonen er uansett den samme.

Kristelig Folkepartis sentralstyre tar også klart avstand fra diskriminering og stigmatisering av mennesker som lever med hiv og konstaterer klart og tydelig at ”slik kan vi ikke ha det!”. I Høyre arbeides det for at klare formuleringer skal komme med i programmet for neste stortingsperiode.

Det skal sies at enkelte av partiene har hatt gode og klare holdninger til hiv og hivpositives rettigheter når det gjelder arbeidet med moderniseringen av straffeloven. Disse er blant annet å finne i Odelstingsproposisjon nr 22 fra 2008/9. Det er et godt tegn. Men i denne saken er det mye arbeid som gjenstår og alle partiene avventer Syse-utvalgets innstilling før de selv tar stilling til hva de skal mene om å inkludere hiv i straffelovens bestemmelser. Det er imidlertid ikke dette spørsmålet vi drøfter her, men holdningene som skal synliggjøres i partiprogrammene for neste periode.

Og da står vi overfor en paradoksal situasjon: Med det kunnskapsnivået vi har i den generelle befolkningen er det å forsvare hivpositives rettigheter neppe noen politisk vinnersak for partiene. Hivsaken er ikke populær og holdningene i befolkningene kan først endres dersom man satser på mer informasjon til alle landets innbyggere. En slik satsing vil bidra til å skape forståelse for at hivpositive har noen grunnleggende rettigheter som bør og må forsvares, og at forholdene må kunne legges bedre til rette for at mennesker som lever med hiv skal få bedre levekår. Vi frykter at partiene her til lands kalkulerer med at de vil tape stemmer på å støtte en upopulær sak og at hivpolitiske spørsmål igjen kommer i bakgrunnen.  Hvis myndighetene velger å satse på informasjon til befolkningen vil ikke det bare skape bedre forståelse for hivpositives situasjon og rettigheter, det vil også bedre effektiviteten i det hivforebyggende arbeidet.

Samtidig er det et grunnleggende prinsipp som må få råde her og som politikerne i dette landet må forholde seg til uavhengig av en saks ”popularitet”: menneskerettigheter skal gjelde for alle uansett. Dette har landets politikere forpliktet seg til, og dette bør de derfor følge opp. Vi har som organisasjon jobbet med å påvirke langs disse linjene i årevis og vil fortsette med det.

Vi takker for partienes velvillighet i møtene med oss, og ser fram til at velvilligheten blir omsatt i praktisk politikk.

Les hva partiene mener