I løpet av de ni årene jeg har hatt diagnosen hiv har jeg hatt tre ulike jobber, og er fremdeles ansatt i to av dem. Jeg har vært åpen hivpositiv i alle jobbene.

Dette har vært både utfordrende og veldig givende. En av jobbene mine var innen rusomsorgen. Det å være åpen overfor kollegaer har aldri vært noe problem i det hele tatt, men noe vi har pratet om ved ulike anledninger.

Det har heller ikke vært et problem å være åpen med diagnosen ovenfor brukerne. Det har blitt sett på som en styrke at jeg er åpen ovenfor brukerne av tjenesten. Noe som også kan skape og øke tilliten og være til inspirasjon. Dermed blir det også noe som bidrar til at jeg får utøvd yrket mitt et hakk bedre som helse- og sosialarbeider.

Den andre arbeidsplassen er innenfor bank- og finans. På den avdelingen jeg arbeider på er det stort sett mennesker i tjue og trettiårene, men også noen eldre enn dette. I motsetning til jobben på rusomsorgen snakker jeg som hovedregel ikke om hivstatusen min.

Kollegaer vet om statusen, fordi jeg har vært åpen i andre sammenhenger, som i media. Eks-kjæresten min var også hivpositiv og vedkommende var veldig åpen med alle om det i det daglige, noe jeg tror var et gode.

At jeg ikke opplever det naturlig å være åpen innen jobben i bank og finans, men bare vet at andre vet, kan skape usikkerhet. Spesielt når det er blitt ansatt nye har jeg blitt bekymret for om statusen min blir et samtaletema. Dette er bekymringer som har gått ut over humøret.

En gang tok jeg tak i en venninne, som også er kollega, og snakket om disse bekymringene. Hun fortalte meg at hun aldri hadde opplevd at hivstatusen min var et samtaletema. Bortsett fra da jeg først sto frem i media. Da ble hun bekymret for hva de andre heterofile mennene ville si, men hadde kommet fram til at hun måtte gå hjem og skamme seg over den frykten, som viste seg å være en fordom. Ingen av de heterofile mennene hadde snakket negativt om at jeg var hivpositiv, men tvert imot syntes det var tøft at jeg sto frem med det.

Dette var også en tilbakemelding jeg fikk fra kollegaer da jeg sto frem. En gang traff jeg en annen kollega ute på byen. Han tok han meg til side og fortalte at han hadde kranglet med en tredje person på jobben, som hadde sagt at hun ikke kunne sitte ved siden av meg fordi jeg hadde hiv. Han hadde satt henne så på plass at sjefen hadde ringt ham etterpå og bedt han roe seg ned.

En tredje opplevelse var han som kom bort til meg en gang vi skulle på jobbfest og sa at han hadde hørt at jeg var hivpositiv, og at en tidligere kollega av han på en annen arbeidsplass også hadde vært det. Det var det.

Det er ikke et mål at min hivstatus skal være et samtaletema mellom alle kollegaene mine og meg, men min erfaring er at når det ikke er naturlig at det kan være et samtaletema – som i bank og finans jobben – så det skaper mye usikkerhet for meg. Da får mine fordommer og frykter om andre gro.

Når hiv så blir et samtaletema oppdager jeg at det egentlig ikke er så stort tema blant de andre, eller at jeg faktisk har kollegaer som stiller opp for meg. Da snakker jeg ikke om sykepleierne, sosionomene eller vernepleierne på arbeidsplassen innom rusomsorgen, men om kollegaer med alle mulige bakgrunner, innen bank og finans.

Her kan du lese flere artikler om erfaringer og tanker fra noen hivpositive når det gjelder å være åpen om hivdiagnosen på arbeidsplassen. Historiene ble delt første gang november 2015.

— Ikke lett å være åpen

«Men det er ingen forholdsregler å ta! Hvis du har kunnskap om hiv så er risikoen for smitte lik null». Jacob (43), lærer.

— Åpen etter 8 år
«I dag tar jeg to piller om morgenen, og det er så mye jeg forholder meg til min hivdiagnose i løpet av en dag. Jeg synes jo selvfølgelig at å leve med en kronisk sykdom har sine ulemper, men det er ikke verdens undergang.» Anne (50), organisasjonsrådgiver.

— Utfordrende å holde diagnosen for meg selv

«Jeg føler noen ganger at jeg lever et dobbeltliv, på arbeidsplassen er det et liv, hjemme et annet». Else (35), barnehagelærer.