Alltid åpen og offentlig

Noen øyeblikk sitter spikret i hukommelsen. For Walter Heidkampf sin del er det øyeblikket da han sannsynligvis tok avgjørelsen som smittet ham med hiv. Walter visste at sex uten kondom var risikabelt, men partneren hadde ikke hiv, han hadde testet seg – for fire år siden. – Det var da jeg tok kondomen og kastet den ut av sengen, opp i luften, forteller Walter. – Der ble den matte gummien hengende å dingle blant gnistrende og funklende prismer i lysekronen.

scheduleOppdatert: 29.01.2019

createForfatter: Olav André Manum. Foto: Marianne LInd.

labelEmner:

Walter Heidkampf har levd med hiv siden 1989. Det meste av denne tiden har han vært åpen om sin status og på mange måter levd som en kompromissløs hivpolitisk aktivist.

Fra han var frisørstudent og frisør i Stockholm og til og med den tiden han har vært ansatt i Helseutvalget i Oslo – hvor han fremdeles jobber – har Walter aldri satt sitt hivpositive lys under en skjeppe. Tvert imot har han vært synlig på å kreve respekt og like rettigheter for hivpositive.

Svenske Walter var den første jeg hørte som fullt ut tok konsekvensen av «The Swiss statement» da han under en debatt i regi av HivNorge på verdens aidsdag i 2009 sa at sex med en åpen hivpositiv på vellykket behandling, var den tryggeste sexen man kunne ha! På den tiden var det et modig og kontroversielt standpunkt.

 

OPP- OG NEDTURER
Ellers har Walters livsreise bestått av både oppturer og nedturer. Hans arbeid for hivpositiv både i Sverige og Norge har sørget for at han respekteres langt utover hivmiljøet. Utenfor det hivpolitiske arbeidet deltok Walter i Det store symesterskapet på NRK TV og hans oppfinnsomme og morsomme kreasjoner tok ham helt til finalen, samtidig som han fikk ut et par homo- og hivpolitiske poenger til den norske allmennheten også. Alt har imidlertid ikke bare vært lyst og optimistisk. Walter har i perioder slitt med rusmidler og avhengighet, sist på vårparten i år. Hver gang har han imidlertid kommet seg ned på beina.

– Jeg var på jobb på Ibiza, min første jobb for RFSL, forteller han. – Der traff jeg vakre Amer fra Libanon og ble hodestups forelsket. Da han dro,, dro jeg etter til Paris for å være sammen med ham. Han hadde et rusproblem og introduserte meg til amfetamin, ecstasy og annen dop. Og jeg som ikke engang drakk alkohol da jeg var på Ibiza.

– Jeg endte opp som bruker. Men den slags opplevelser kan også brukes til noe positivt, mener Walter og føler at han kommuniserer bedre med folk som oppsøker Helseutvalget blant annet gjennom Sjekkpunkt. Mine erfaringer gir meg troverdighet og forhåpentlig også mer innsikt, slik at samtalene med meg blir mer relevante med hensyn til folk som selv sliter med rusproblemer.

– Men kanskje vi skal begynne med begynnelsen, ler Walter, som altså neste år kan feire tretti år som hivpositiv. Vi treffes i solskinnet ved konditoriet Samson på Grünerløkka i Oslo. Svensken har levd et utpreget urbant liv, men innrømmer at han ikke er den mest kjente personen fra hjembygda Hagfors i Värmland. – Monica Zetterlund er nok hakket mer kjent, ler han. Livet til Walter er som sagt ikke bare en solskinnshistorie, men det finnes mange og lange lyspunkter og noen helter. En av dem er kjæresten Walter hadde da han fikk testresultatet:

– Livet i Stockholm var preget av mye reiser. Jeg var frisør og hadde massevis av oppdrag rundt om i landet. Sex ble det også. Jeg levde i et forhold, men samtidig var jeg overbevist om at jeg ikke utsatte meg for noen risiko.

SELVBEDRAG
Det var naturligvis et selvbedrag. Walter tok en test, overbevist om at det ikke var farlig. Men han hadde begynt å få bange anelser og kanskje noen foruroligende symptomer. Det var på tide å ta en test. Han husker fremdeles da svarkonvolutten kom: – Den lå der da jeg sorterte posten etter en tur til Linköping, forteller han og hevder at han fremdeles husker den eksakte ordlyden i brevet. Testen er positiv, men han må komme på igjen for å ta en ny test for sikkert resultat.

– Turen til Venhälsan i Stockholm bekreftet bare det jeg visste, forteller Walter. – Jeg sitter i leiligheten og griner. Så drar jeg til kjæresten. Vi hadde som sagt ikke et åpent forhold, og jeg hadde ikke fortalt om mannen i Linköping, han med prismekronen.

Men kjæresten trøster. Han er en enorm back-up i to år. Walter lærer betydningen av å ha noen å snakke med, noen som er der i tykt og tynt. Han forberedte seg nærmest på å dø, men kjæresten var der. Alltid. I to år.

– Etter to år tok han bladet fra munnen og fortalte meg hvor redd han hadde vært, hvor skuffet han var, hvor rasende han egentlig var på meg fordi jeg hadde utsatt ham for dette. Jeg fikk sikkert det jeg fortjente, men visste også hvor utrolig viktig det hadde vært å ha denne støtten gjennom denne tiden. Det fantes ingen medisin, ingen kur, bare en dødsdom. Men trøst kunne man få, vennskap, kunne man oppleve, gode samtaler kunne man ha. Det ga kjæresten, og det tok Walter med seg ut i verden og ut i sitt arbeid.

 

OFFENTLIG
Allerede fra 1994, altså to år før medisinene, sto Walter frem som hivpositiv i svensk offentlighet. Han var en av de svært få svenskene som gjorde det på den tiden. Den første var den internasjonalt kjente designeren Sighsten Herrgård. Han ble «outet» som hivpositiv av en sykepleier og ble kanskje enda mer berømt for sin død enn for sitt liv.

– Det skjedde mye som ikke var bra for mennesker som levde med hiv på denne tiden, forteller Walter, alle saunaklubber var blitt nedlagt, og vi fikk Gula Huset, en slags isoleringsanstalt for hivpositive, minnes Walter videre. – Og Herrgårds død var jo heller ikke noe som ble omtalt på aller mest medfølende måte i svenske medier. Det kunne derfor virke som denne tiden ikke hadde det aller beste klimaet for å stå frem som hivpositiv.

Likevel, det var det som skjedde. Gjennom RFSL – den svenske lhbt-bevegelsens hovedorganisasjon gjennom alle år – hadde Walter kommet i kontakt med Posithivagruppen, en organisasjon for homofile hivpositive. Aftonbladet ønsket et intervju med en hivpositiv. Walter ville stille. Han ville være åpen og forlangte navn og ansiktsbildet i avisen til tross for mange råd om å la det være. Men det var OK, Aftonbladet skulle bare ha en liten notis …

– Det ble en helsides tekst med bildet smurt over en halv side. Herregud så redd jeg ble, sier Walter i dag, men legger til: – Det var bra at det var en homo, en slags Medelsvensson og ikke «bare» en kjendis som sto frem. Hiv kunne ramme «alle», i alle miljøer.

 

MYE STØTTE
Allerede den gangen fikk Walter mye støtte, inklusive fra en arbeidsgiver i frisørfaget som først var litt nølende, men som kom til den erkjennelsen at om hun hadde noen kunder bland sine overklasseklienter som ikke ønsket å komme til salongen på grunn av Walter, vel, så ville hun ikke ha dem som kunder heller. Det var bare en negativ reaksjon i salongen, og den levde Walter godt med. En ambassadørfrue hadde med seg eget utstyr når hun skulle få stelt håret sitt.

Kanskje var det her Walter oppdaget hva åpenheten hans kunne gjøre med folk: – Når du er så åpen om det som den gangen ble sett på som en svært privat, svært personlig ting, men også en dødsdom, så åpner også andre seg og gir deg mulighet for å gi dem støtte. Jeg fikk høre om mange triste liv preget av voldtekt, mishandling, alkoholisme, «you name it» blant overklassefruene på Stockholms beste vestkant.

 

ÅPEN HELE TIDEN
Walter fikk etter hvert fast ansettelse i RFSL. – Det har vært bra for meg at jeg har hatt en politisk organisasjon i bunn, en organisasjon som støttet meg i min åpenhet. Jeg hadde full støtte fra kollegene der, forteller Walter.

Og Walter holdt virkelig ikke noe tilbake. Skal man være åpen, så skal man være åpen hele tiden, lød credoet. Frem til 2008 skrev han om lag 40 kronikker i medlemsbladet Kom Ut. Først ut i 1995 var brannfakkelen «Hivpositive har også sex!» – Det ble masse debatt, minnes Walter, folk leste og forsto poenget med at det viktigste var ikke at man fortalte, men hva man gjorde, at man holdt seg til sikrere sex. Hivpositive opplevde dette som positivt, flodbølgen av kronikker fra Walters hånd var med på å skape et fellesskap og synliggjøre at hivpositive finnes.

Walter beskrev mye fra sitt eget liv, han talte mot informasjonsplikten – hivpositive i Sverige var pålagt å si ifra til sexpartnere om egen status – han provoserte mange, men som han sier: – Gjennom åpenhet, gjennom å normalisere ting, blir det ufarliggjort. Men det er stor forskjell fra 1994 og til i dag. Medisineringen har virkelig vært en revolusjon, et mirakel, rett og slett.

Sex, all slags sex, har heller aldri vært noe tabuområde for Walter. I Posithivagruppen laget de en brosjyre om «Sex for hivpositiva bögar». Teksten tok opp alle seksuelle varianter, «water sports», oralsex, analsex, fisting. Alt det folk fantaserer om og mange gjør.
– Det ble «litet känsligt» i styret, ler Walter i dag. Og ikke bare der. Kontroversene fortsatte. Posithivagruppen laget også en brosjyre om sikrere sex med eksplisitte tegninger. Vi ble uglesett og folk unngikk standen vår på EuroPride 1998, minnes Walter. – Vi opplevde at særlig Noahs ark – Sveriges Aksept – var negative, vi mislikte dem for det vi opplevde som deres seksualfiendtlighet.

 

PRIS FRA FIENDEN
Stor var derfor overraskelsen da Walter fikk en pris både fra fienden i Noahs Ark og RFSU. Sjefen i Posithivagruppen ble sjalu og syntes Walter burde stille større krav til seg selv og hvem han aksepterte utmerkelser fra, men det forteller også noe om presset Walter levde under. Alltid krav – ofte selvpålagt – og forventninger om åpenhet. Det tok på.

– Jeg hadde et stort behov for å bli husket. Den første tiden var jo på mange måter en forberedelse på å dø. Jeg regnet jo ikke en gang med å bli 40. Derfor skrev jeg også bok, men fikk tommelen ned fra forlaget. Jeg fikk beskjed om å korte ned. Det gjorde jeg. Jeg forsøkte å ta essensen ut av hvert av de 25 kapitlene. Da skjønte jeg at dette jo faktisk var dikt. Så det ble en diktbok i stedet. I 1999 hadde jeg en egen stand under pride i Stockholm og solgte 550 diktbøker om hiv. I Sverige!

Kreativiteten tok ikke pause. Walter var aldri redd for å prøve nye ting og ga ut en bok i samarbeid med Folkhälsoinstitutet som kom i løpet av Stockholm Pride i 2003. De bestemte at alle bibliotek i Sverige skulle ha et eksemplar hver. Men det var også en nesten nevrotisk hyperaktivitet, en aktivitet som gjorde det vanskelig å få den private og den offentlige Walter til å gå i hop. Og enkelte andre i miljøet følte nok at han tok for stor plass og overlot for lite spillerom til dem. Han begynte på rusen igjen. I begynnelsen knyttet til sex. Dopet fikk ham til å føle seg som rene supermannen i senga. En mester med ubegrensede mengder av selvtillit.

 

MINNESOTAMODELLEN
Han ble sykemeldt. Han orket ikke kjøret. Styrelederen i RFSL forsto at det hadde gått til helvete. Han kontaktet Walter og forklarte mannen at han var narkoman! Det ordet fikk Walter på mange måter til å våkne litt opp av rusen selv om han nesten slo ned sjefen sin. Etter en uke la sjefen frem en plan for å rehabilitere Walter. Minnesotamodellen. «Du drar i morgen!» var beskjeden Walter fikk. Han fikk også vite at om han gjennomførte det strenge regimet med blant annet urinprøve en gang i uka – så ville han ha en jobb å komme tilbake til, hvis ikke, så ut!

Walter kom seg tilbake. Det var utrolig tøft det første året, tøft å leve i en hverdag igjen. Men Walter erkjente snart at han kunne bruke erfaringene til å hjelpe andre. Han visste for eksempel at han som nykter hadde vært flink med kondom, han visste også hvordan rusen fikk ham mer og mer til å gi blaffen i sikrere sex. Det ble en form for selvstraff. Walter kjente prosessene man gjennomgår, kjente psykologien. Det var et godt utgangspunkt for å snakke med og bevisstgjøre andre som strevde med mange av de samme tingene.

I 2007 etter et nordisk møte hvor han traff Rolf Angeltvedt, lederen i Helseutvalget, søkte han en prosjektstilling i Oslo som blant annet handlet om å utvikle en internettside om hiv. I tillegg drev Walter en rekke workshops om hiv og seksualitet. Etter hvert gikk han over i en fast stilling.

 

DÅRLIG NETTVERK
Ettersom han hadde et dårlig nettverk i Oslo, måtte han finne på ting å gjøre. Han meldte seg på til Mr. Gay Norway i 2009 og vant, nesten 50 år gammel. Han ble sendt videre til Mr. Gay Europe, men nådde ikke opp. – Jeg følte meg ganske mislykket, forteller Walter, men karakteristisk nok, bestemte han seg for at han skulle ha det gøy og gå videre til Mr. Gay World.

Der begynte han igjen med sitt arbeid med synliggjøring av hivpositive og for å endre holdningene til denne gruppen i homomiljøet. Det betalte seg – han kom på syvende plass i konkurransen, men ble også tildelt en egen synliggjøringspris nettopp for sin åpenhet som hivpositiv og for å representere denne gruppen på en fremragende måte.

Det gjorde han også i «Det store symesterskapet» i 2014 hvor han representerte en vital, kreativ kraft, boblende i all sin livsbejaenhet.

– Begge disse opplevelsene ble veldig sterke for meg, sier Walter.

De siste årene har Walter brukt mye av sin tid og erfaring på Sjekkpunkt, et sted hvor menn som har sex med menn uansett hivstatus kan sjekke seg for seksuelt overførbare infeksjoner, ikke minst hiv, samt få refleksjonssamtaler rundt seksualitet, behandling og smitterisiko. Sjekkpunkt tilbyr hurtigtest for hiv, så resultatet foreligger raskt. Uansett resultat kan det være godt å ha blant andre Walter å snakke med.

– Mange hivpositive går gjennom den samme prosessen som samfunnet har gått gjennom fra 1980-tallet og frem til nå, sier Walter og mener at man først reagerer med frykt og angst, at noen ikke ønsker å ha sex, at enkelte er redd for å smitte andre, til kunnskap og aksept rundt behandling og smittefrihet. Det er bedre balanse i samfunnet nå, mener Walter, redselen og angsten er ikke like stor etter at det en gang for alle er slått fast at null i virus betyr null i smitte. Slik sett er det mindre ødeleggende å teste positivt i våre dager enn for tretti år siden.

 

UNNGÅ MORALISME
– Det viktigste nå, sier Walter, er å unngå moralisme og heller få folk til å tenke, bli bevisst på egne valg og hvorfor de gjør dem. Sex er en sterk drivkraft. Som samtalepartner skal jeg bevisstgjøre, både på de psykiske prosessene som har med sex å gjøre og på selve sexen. Sex henger sammen med selvbildet og hva gjør at jeg tar sjanser, og ikke tar sjanser, er det verdt det? Og hvis jeg ikke liker meg selv, hvorfor skal da andre like meg?

– Vi mennesker gjør virkelig mye rart. Noen ganger er jeg forundret at det ikke finnes mer hiv. Men nettopp derfor er det viktig med samtaler, bevisstgjøring og rådgivning. Også for dem som ikke har sex av frykt for smitte. Det kan ende med katastrofe.

– I min rolle skal jeg ikke snakke mer enn førti prosent av tiden, det er den andre som skal snakke, men jeg kan bruke mine erfaringer til å få ham til å reflektere og huske.

PrEP er også en del av dagens bilde. Walter mener det ofte, men ikke alltid handler om at folk vil velge bort kondomet. Og det er jo lett å forstå. Men nettopp derfor er det jo også viktig med åpenhet. En åpen hivpositiv på vellykket behandling er virkelig noe av det tryggeste man kan ha sex med, og da trenger man ikke kondom, i hvert fall ikke for å beskytte seg mot hiv. Det er nærmest hundre prosent sikkert. Men man må ha kunnskapen for å gjøre egne og velinformerte valg. Det er Walters jobb å gi dem, og han står fremdeles på en av hivpositives grunnleggende leveregler: Har du sex, så har begge 100 prosent ansvar for å ta vare på hverandre.

– Den hivpositive har ingen plikt til å informere, mener han, men alle har plikt til å vise ansvar.

Les også

schedule10.04.2024

→ Forebygging, testing og behandling eliminerer hiv

Tidlig diagnostikk, raskest mulig oppstart med antiretroviral behandling av hivinfeksjon, kondombruk og tilbud om forebyggende behandling (PrEP) til spesielt risikoutsatte er de viktigste hivforebyggende tiltakene, ifølge Folkehelseinstituttet.

schedule05.04.2024

→ Husk søknadsfristen til Hivfondet

Lever du med hiv og er i en vanskelig økonomisk situasjon? Neste søknadsfrist for Hivfondet er 1. mai.